Jeg er i Nasjonalballetten. Lescaut prøver å gifte vekk søsteren sin, Manon, som forestillingen er oppkalt etter. Eller, «gifte vekk» er feil ord. Han prøver å selge henne. Han forsøker finne den som byr høyest for henne, uansett hvilken gris det måtte være han finner, og han tar lite hensyn til søsterens behov. Dette er rammen rundt en forestilling som er like estetisk gjennomført som den er tankevekkende. La meg dele noen tanker.

Hjelpeløshet på mennenes premisser

Det er fabelaktig scene der Lescaut og den rike Monsieur G.M., en potensiell frier, plasserer føttene hennes på bakken (video lenger ned). De tar trinnene for henne, bestemmer lengden på dem, de bestemmer hvor hun går og de frarøver henne retten å bestemme bevegelse i dansen og retning i livet. En av mennenes viktigste funksjoner i klassisk ballett er å hjelpe kvinnen. Det er å få henne å framstå på sitt beste og vakreste. Mannen er støtten som holder hennes arabesk, han gir rammene for hennes akse i en piruett, og han løfter henne i de skjønneste positurene hun kan tegne med kroppen sin.

Men i koreografen Kenneth MacMillans Manon handler det heller om å vise hennes underlegenhet. Det er mennene som lager spillereglene. De stjeler balansen hennes heller en å støtte den. I et øyeblikk blir Manon sittende på kne foran underlivet til G.M., og man kan jo spørre hva gjør hun der. Et annet sted beveges hun fram og tilbake i en eksplisitt sex-bevegelse, og i samme dans får de henne til å åme seg rundt begge mennene. De legger kroppen hennes inntil den ene mannen, og den andre tar tak i den ene foten, løfter den og trekker hele kroppen hennes med, og får henne til å snu seg rundt mannen i tett kontakt. Så skjer det igjen med den andre.

Forhold som transaksjon

Jeg blir sittende og filosoferer over hvordan forhold alltid har transaksjoner i seg, uansett hvor rosenrødt vi tenker om kjærligheten og de frie valgene vi tar for å gå inn i relasjonen. Jeg viser meg på mitt beste og kanskje jeg strekker meg etter min partner, og jeg får noe tilbake. På forskjellige måter inngår vi en bytthandel når vi går inn i en relasjon. Likevel er det mye som er annerledes fra tiden Manon utspilles, dvs. fra begynnelsen av 1700-tallet.

I begynnelsen av balletten, som er basert på en roman av Abbé Prévost, entrer Manon scenen med en gammel man, som helt åpenbart ikke kan være til særlig mye glede for henne, verken som samtalepartner eller for å fysisk tilfredsstille henne. Hun stikker av med en ung student, Des Grieux. For henne representerer han «kjærligheten». Men når hun senere blir introdusert for Monsieur G.M. og blir kledt i fin kjole og får glitrende smykker på seg, er det vanskelig å ikke se hennes glede og entusiasme for livsstilen. MacMillan er kjent for sine psykologiske forestillinger. Han viser menneskers emosjoner både i dansen og i ansiktene, og selv om Manon kanskje ikke brenner like mye for G.M. som for Des Grieux er fascinasjonen for makten, klærne og livsstilen stor nok til at hun blir tilfreds.

Makt og velstand er viktig i dag

I våre dager, der vi har både velstand og likestilling på en helt annen måte enn på 1700-tallet, er økonomiske faktorer langt mindre viktige i relasjoner. Men det er naivt å tro at vi har kommet oss vekk fra deres betydning. I terapirommet møter jeg om og om igjen kvinner som ønsker menn som kan ta hånd om dem, som kan beskytte dem, og det tar mange uttrykk. Makten har mange ansikt. Det kan handle om penger, status, å være sammen med en eldre mann, at han er sterk og gjerne er bestemt med henne i senga.

Gestaltterapi, parterapi og ansvar

Gestaltterapien er relasjonell – og det er jo parterapi også. Vi tar utgangspunkt i at alle handlinger skjer i samhandling med andre. En forenklet lesning av personen Manon er at hun er et offer for mennenes spill. Ja, broren prøver virkelig å selge henne, men i fascinasjonen for glitter og glam tar hun også del i dette spillet. Selvfølgelig rettferdiggjør ikke dette at hun kan selges som en vare. I Manon er kontrollen så stor at vi i dag bare finner slik adferd (i vår kulturelle sfære) hos mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse (det som tidligere ble kalt psykopati). Men hva med all kontroll vi har på oss selv der vi ikke helt vet hvem som gjør hva for hvem? Sminker en dame seg for mannen, for seg selv eller for å markere seg mot andre kvinner? Samme spørsmål kan stilles om hvordan vi klær oss, om at vi trener og tar hånd om kroppen, og om mye annet.

Lever du i en relasjon som har overlevd forbi dating-stadiet har både du og partneren strukket dere for hverandre. Dere har gjort ting som ikke ligger helt naturlig, som du ikke ville gjort om du ikke hadde et insentiv utenfra for å gjøre det. Grensen mellom å strekke seg for den andre ut av kjærlighet og for hva som er usunt er ikke enkel å dra. Du kan bli selvutslettende om du går for langt og du kan bli egosentrisk om du ikke er villig til å se partneren. Men vi må alle strekke oss etter å se partnerens verden og møte partneren der, om vi skal få en relasjon til å overleve.

Det materielles vekt

Manon minner oss om er vekten av det rent materielle, og at dette faktisk kan konkurrere med Kjærligheten med stor K. For noen av oss er båten, hytta eller huset så viktig at bestemmer ditt syn på en partner. Jeg tenker på den ene siden at det er viktig å huske dette for at du skal være klar over hvilke verdier i livet som er viktige for deg. På den andre siden tenker jeg at det kan være på sin plass å si at materielle ting er viktige for mange fordi det er også noe mange av oss tenker på med skam. Vi skal jo ikke sette disse tingene så høyt. Alle gjør jo heller ikke det, men mange gjør det, og jeg tror at vi gjør oss en bjørnetjeneste om vi ikke ser ting slik de er, selv om de ikke passer med vår forestilling om hvem vi «burde» være og hvilke verdier vi «burde» ha.

Manon er en glimrende forestilling

Dette er bare noe jeg fikk ut av å se Manon på Nasjonalballetten, altså i Den norske opera og ballett. Ellers skal jeg si at jeg har fulgt kompaniet i mange år, og de er bedre enn noensinne. Jevnt over er kvaliteten på danserne meget høy, og er du ikke vant til å gå på ballett er dette et godt sted å starte. Scenografien er storslått, det er mange mennesker på scenen, det er relativt enkelt å følge med i handlingen (les synopsis på forhånd og i pausene), og MacMillan problematiserer evige temaer på en vakker måte.

Se Manon

Her er scenen jeg snakket om. Dette er ikke oppsetningen fra Oslo. Scenografien og stemningen i Oslo er mye mer fengende!