Gestaltterapeut i bunn

Jeg valgte å studere gestaltterapi fordi det er den mest relasjonelle terapiformen jeg kan tenke meg. Eller, jeg valgte faktisk først profesjonsstudiet i psykologi. Jeg var ved Universitetet i Oslo i to år, men det var ikke riktig for meg.

Fra første dag i gestaltterapistudiet jobbet vi med relasjoner. En grunntanke i gestaltterapien er jo at vi blir til i møte med andre, og dette er i høyeste grad sant for par. Selvfølgelig er jeg ikke et blankt lerret sammen med de jeg treffer. Jeg har min historie, mine tankemønstre, triggere, ja, kort og godt min personlighet. Men jeg er jo forskjellig med de mennesker jeg møter.

Om jeg får si det selv er jeg en omtenksom mann. Sammen med mor betyr omtenksomheten at jeg hjelper henne ned trapper, og sammen med min kjære betyr det at hun får kaffe på sengen stort sett hver morgen. Dette er noe jeg gjør av glede heller en ut av plikt, og begge disse to kvinnene inspirerer meg til å gjøre det for dem.

Kanskje dette var banale eksempler, men jeg tror det relasjonelle gjelder stort sett alt vi mennesker tar for oss. Et mer alvorlig eksempel kan være utroskap. Selv om det kun er den ene parten i en relasjon som har vært utro er det ikke noe vedkommende har gjort helt alene, selv om alt har skjedd i det skjulte. Nå sier jeg ikke at det er sånn at den andre parten skjøv eller tvang den ene til utroskapen. Jeg sier derimot at utroskapen skjedde da den utro beveget seg i en livsverden som var preget av partneren. Det betyr at om et slik par skal komme videre er det paret som må gjøre det sammen. Det kan bety at paret velger å plassere skyld, men skyldspørsmålet, unnskyldningene og angeren er bare en del av utfordringen. Skal et slikt par videre må paret være villige til å gå hele relasjonen dypt i sømmene.

Slik er grunnholdningen i gestaltterapien. Derfor er jeg fascinert av vår måte å drive terapi, og derfor valgte jeg å bli parterapeut og gestaltterapeut.

Gammel visdom

En annen grunn til at jeg valgte nettopp gestaltterapien er fordi jeg mediterer, og jeg kjente igjen meditasjonens verden i gestaltterapien. Dere trenger ikke å meditere eller å ønske å lære for å komme til meg. Poenget med å nevne det er at erfaringene fra meditasjonen er noe jeg tar med inn i terapirommet. Jeg har en 14 måneder lang utdanning som mindfulness-lærer, og noe av det viktigste jeg underviser er at vi kan gi våre vante reaksjoner en ørliten pause når noe skjer. Dette er en god ferdighet å ha i en relasjon, og det er noe jeg hele tiden bruker som terapeut sammen med par. Det handler ikke om at vi skal være følelsesløse sammen med partner, men altfor ofte kommer noe ut av oss før vi har fått kjenne etter ordentlig, eller så reagerer vi i vante og mindre produktive mønstre. Klarer vi av å ikke være reaktive kanskje vi kan få større klarhet i hva som egentlig skjer. Noen ganger betyr det at vi får større forståelse for partner. Andre ganger ser vi at vi er på vei inn i gamle mønstre, og noen ganger ser vi det urettferdige som blir gjort mot oss tydeligere og vi legger mer ettertrykk inn i vår reaksjon.

Relasjonell bevegelse

Min interesse for å arbeide med mennesker begynte egentlig med min virksomhet som tangolærer. Selv når jeg underviser store grupper får jeg se menneskers sårbarhet og deres måte å fungere sammen – på godt og på vondt. Hvordan mennesker relaterer til hverandre på tangogulvet er et mikrokosmos av hvordan relasjonen fungerer i stort.

Jeg og min partner prøver så godt vi kan å forvalte dette ansvaret og tilliten vi får fra våre dansere. Vi gir ikke bare instruksjoner om trinn. For oss er det mye mer interessant å se hva trinnene og våre instruksjoner gjør med mennesker. Kanskje vi kan få noen til å tro litt mer på seg selv om vi inspirerer dem til å ta et litt lenger trinn?

At dansen handler om mennesker blir enda mer tydelig i privatundervisningen. Der får jeg også høre historiene om dårlig selvtillit, om den gangen mamma kom med bemerkninger om den 14-årige datterens utseende som hun fremdeles bærer med seg, om hvordan mennesker mangler venner, om nedstemthet, og mye mer.

Jeg er dypt fascinert av å være sammen med mennesker gjennom tango, og selv som tangolærer har jeg prøvd å arbeide terapeutisk i det skjulte. Det var der drømmen om å jobbe dypere med menneskers relasjoner ble født, som nå er en realitet, og jeg gleder meg med ærbødighet til å møte hvert par som kommer i terapi hos meg.

Annet arbeid

Ellers kan du godt få lære noe av meg å kjenne ved siden av terapien. Jeg begynte mine studier som pianist, og tok et hovedfag. Deretter ble det ytterligere et hovedfag, men nå som musikkteoretiker. Jeg skrev om John Cage, og det kanskje ikke sier deg så mye, men i praksis skrev jeg om introspeksjon, om stillhet og om mange selvutviklingstemaer som engasjerte meg. Deretter ble det doktorgrad på samme temaer, og en forskerkarriere fulgte etter doktorgraden. Jeg valgte imidlertid å si opp min stilling som postdoktor fordi jeg trengte å gjøre noe mer meningsfullt enn å arbeide med ideer, selv om jeg også som postdoktor fortsatte å arbeide med «det indre» samt at jeg prøvde å integrere dansen i forskningen. Dermed begynte jeg på det nevnte profesjonsstudiet i psykologi, men fant til slutt min vei gjennom gestaltterapien.

Det er mye mer jeg kunne si, som at jeg har hatt mye lederansvar i løpet av forskerkarrieren, at jeg har et to år langt studium som faglitterær forfatter, at jeg fremdeles jobber med musikk gjennom å være musikkritiker i Klassekampens Musikkmagasinet, at jeg er både sertifisert for å undervise Trauma Release Exercises og jeg er Mind Calm-coach, men nå får det være nok med fag.

Parterapeuten som menneske

Man snakker jo ofte om hva man har gjort for å presentere seg selv, men om jeg får si det selv tror jeg at jeg er mer interessant som menneske enn som fagperson.

Mange sier at jeg har en rolig fremtoning, og det tenker jeg kommer fra at jeg har meditert i mange år. Meditasjonen hjelper meg også til å sortere mellom hva som er tanker, følelser og fornemmelser. Dette kommer godt med i livet, og det er et skille jeg gjerne både bruker som eget ståsted i terapien, og jeg underviser det i kurs.

Jeg har en stor interesse for helse generelt. Det var slående at første gang jeg virkelig tok tak i kosten bedret seg søvnen i løpet av noen dager, og ikke minst så fikk jeg større distanse til tungsinnet jeg bar på. Jeg er opptatt av hva jeg kan gjøre med min livsstil for å må så bra som mulig. Dermed har jeg tatt en utdanning som såkalt Primal Health Coach. Jeg har forresten vært et halvår i Toronto for å ta en omfattende Pilates-utdanning.

Trenger jeg å si at det jeg gjør, det gjør jeg fullt og helt? Og det gjelder også min vilje til å utvikles som parterapeut. Jeg ser meg som både rolig og intens, og sosialt sett kaller jeg meg gjerne flekstrovert, altså både introvert og ekstrovert i en god blanding.

Ellers lager jeg gjerne mat, har en vin-interesse med fokus på italienske viner, ser gjerne tv-serier og det siste jeg leste var en biografi om Richard Wagner.