Det med å ønske å dominere og å bli dominert er ikke noe som kom med Fifty shades of Grey, selv om det sannelig ble popularisert gjennom denne romantrilogien. Nei, det er noe mennesket har drevet med i alle fall så lenge som vi har hatt skrivekunsten. I denne artikkelen forteller jeg om noen ting jeg har lært meg fra Julie Peakmans nydelige bok The pleasure’s all mine: a history of perverse sex, men jeg ser også på det aller seneste og viktigste som har skjedd, nemlig WHOs friskforklaring av sadomasochisme i 2018.

Poetisk sadisme i antikken

Noen bruker evolusjonspsykologisk argumentasjon for å forklare hvorfor menn ofte liker å dominere kvinner, og at noen kvinner har den politisk ukorrekte fantasien å ønske å bli dominert eller tatt hardt av en mann. Og selv om lysten helt ekte kommer fra mange kvinner mistenker jeg at litt for mange menn tillegger kvinner generelt en vilje å bli dominert. Denne generaliseringen går minst tilbake til antikken. Ovid skriver i sin Kjærlighetens kunst:

It’s all right to use force – force of that sort goes down well with
The girls: what in fact they love to yield
They’d often rather have stolen. Rough seduction
Delights them, the audacity of near-rape
Is a compliment . . . (fra Peakman: loc. 2947-52, referanser til Kindle-utgaven av boken)

Tja, slikt er vel neppe særlig politisk korrekt i våre tider. Kanskje noen kvinner faktisk har fantasier av det slaget, men jeg vil råde menn til å ikke ta slike antagelser for gitt. Det ville kanskje vært enda mer spennende om slik poesi kom fra en kvinne, og at det handlet om hva hun faktisk ønsket.

Sadisme i antikken

Antikkens kilder som omtaler dominans handler stort sett om gleden ved sadisme. Det er skrevet av de som inntar den bestemmende rollen. Peakman spekulerer at det er muligens fordi  «people had less desire to feel pain as a sexual pleasure because pain was more commonly experienced.» (loc. 2908) Jeg er jo ikke ekspert på seksuell historie, men kanskje det var så enkelt at det var skamfullt å underkaste seg, og det å dominere heller innebar å stadfeste status og makt, og at det er derfor at det som ble skrevet i antikken på temaet handlet om dominansens lyster?

Hva drev man så med i antikken? Vel, det fantes en skikk som gikk ut på å daske partneren med en sandal. Dette var en måte å ha forspill på. Noen romere drev også med langt mer ekstreme måter å gi smerte på, som pisking og å brenne partnerens kropp, og interessant nok er dette noe som kun menn gjorde på kvinner.

«Sadismens» fødsel

Du kjenner sikkert til at begrepet «sadisme» kommer fra navnet til Marki de Sade (1740-1814), men helt hvor langt ute og kjørte den mannen var er det færre som vet. Han kom ikke i fengsel bare for at hans seksuelle praksis representerte et betydende sedelighetsproblem for samfunnet, men for å ha torturert sin stuepike og forgiftet prostituerte (loc: 2991-2992).

Ellers var han en flittig skribent, som er en grunn til at vi fremdeles snakker om ham, og et av målene han hadde var å skrive om 600 perversjoner. Han fikk bare til å skrive om 30. Det viktigste han skriver om er seksualisert smerte på forskjellige måter, og de mest kjente bøkene er Justine, Juliette, Sodoms 120 dager, Aline og Valcour og La philosophie dans le boudoir.

Han gjorde seg kjent for å mishandle de prostituerte på bordellene i Paris, og da han for første gang ble satt i fengsel som 23-åring var det ikke bare for at han truet den prostituerte Jeanne Testard med pistol og sadistisk voldtekt, men han runket også over et krusifiks samtidig som han spyttet ut blasfemier. Etter at han slapp ut av fengsel kidnappet han en tigger, tok henne til sitt slott, «kledte henne naken, pisket henne til blods og helte het voks på henne.» Han låste henne inn, men hun flydde og de Sade unngikk tiltale fordi han ga henne en stor sum penger. (loc: 3004-3006).

de Sade fant seg faktisk en kvinne å gifte seg med. Han falt imidlertid ikke helt i smak for familien hennes. Dråpen var da han forelsket seg i sin kones yngre søster og de to rømte sammen. Familien fikk de Sade fengslet for mindre forseelser, og han ble etter hvert innsperret på livstid. Vel, livstid ble til 13 år. Han slapp ut med revolusjonen i 1789.

For å nevne hvor ekstrem de Sade var så skrev han om «infantil sadisme […] morderisk sadisme (som involverte sex før mord), nekrofili (som involverte sex etter døden) og blodsugende sadisme.» (loc: 3037-38). Han forsvarte imidlertid disse perversjonene eller legningene som «inspirerte av naturen». Han mente at om et menneske opplever dem som en drift og lever dem ut, da handler mennesket i pakt med sin egen natur, og dermed måtte driftene være naturlige. Snakk om logisk saltomortale.

Fra 1803 og fram til sin død i 1814 var han innesperret på asyl for galne mennesker. de Sades praksis ligger langt fra den ufravikelige regelen i vårt samfunn om at BDSM skal være SSS, dvs. sikker, sunn og samtykkende.

Leopold von Sacher-Masoch

Ordet «sadomasochisme» viser, som du sikkert vet, ikke bare til to polariteter av lyst, men også til to forskjellige menn. de Sade tente på å påføre andre smerte. Sacher-Masoch (1836-1895) kunne ikke få påført seg nok smerte, og om jeg påstår at jeg sier noe om sadomasochismens historie er det disse to som må få spalteplass.

Sacher-Masoch la ut om lystene sine i boken Venus i pels fra 1870 (oversatt til norsk og utgitt på Kagge forlag). Det finnes også en slags spillefilm som er inspirert av boken, regissert av selveste pedofilen Roman Polanski. Det er en god film. Spennende psykologi, men kjedelig om du søker pornografi og dybde i en sadomasochistisk relasjon.

Sacher-Masoch var visstnok fascinert av «grusomhet i malerier, henrettelser og martyrers lidelser» helt fra barndommen (loc: 3049). Men enda viktigere var en hendelse i barndommen. En tante tok ham på bar gjerning i å se henne ha sex med sin elsker, og etterpå slo hun ham. Hun var naken med unntak av en nattkjole med pels på. Snakk om å skape en fetisj i et øyeblikk. Sacher-Masoch kom tilbake til dette klesplagget i utallige fantasier.

Før han skrev boken der plagget figurerer i tittelen innledet han i 1861 en relasjon til den åtte år eldre Anna von Kottowitz, som allerede var gift med en lege. Sacher-Masoch klagde på at hun brukte for mye penger, og ved et tilfelle mistet hun besinnelsen og slo ham. Vel, det virket kanskje ikke direkte etter hensikten, fordi Sacher-Masoch likte det jo så mye at han ba om mer, og snart ikke bare pisket hun ham, men han ba henne om å ydmyke ham også. Det ytterste her er jo såkalt «cuckolding», eller på norsk, at han ble en hanrei, altså en der partneren har en affære med en annen. Paret fant Grev Meciszevski som tredjepart. Han viste seg imidlertid å ikke være en greve i det hele tatt, men en man som var ettersøkt i Russland for tyveri. Han ga Anna syfilis, og den innflytelsesrike Sacher-Masoch fikk den angivelige greven deportert.

I 1869 kom Fanny von Pistor inn på Sacher-Masochs forunderlige seksuelle scene. Hun hadde lest hans bok fra 1865, Die geschiedene Frau (Den separerte fruen, men her er det noe som ikke helt stemmer med Peakmans gjennomgang, fordi Wikipedia og flere andre kilder har 1870 som publiseringsår for verket, men la oss gi slipp på det her). Der forteller han om relasjonen til Anna, og Fanny skal visstnok lest boken og kjent til Sacher-Masochs tilbøyeligheter. De skrev en kontrakt som sa at han skulle være hennes tjener og at hun ville ydmyke ham når var på reise. Kontrakten ble skrevet for seks måneder, og hun hadde rett (kanskje vi skal lese det som plikt også) til å straffe ham slik det behaget henne. Hun skulle også bære pels så ofte som mulig. I løpet av denne tiden fant de også en tredje-part som hadde en affære med Fanny. De fikk imidlertid nok av hverandre og fornyet ikke kontrakten etter de seks månedene.

Med neste kvinne han fant, Angelika Aurora Rümelin, som senere kalte seg Wanda etter Leopolds heltinne i Venus i pels, utspant seg noe av det samme som tidligere. Hun skrev brev til Sacher-Masoch for å innynde seg hos ham, hun slo ham og brukte ham som slave, men der var også noen nye ting, som at de faktisk giftet seg og fikk barn sammen. Det første døde, noe som var tungt for begge. Wanda forteller også i sine memoarer om at mannen hennes ikke eide skam hva gjaldt å be om å få utføre sine fantasier. Ved et besøk hos venner insisterte Leopold at de skulle leke gjemsel. Alle kvinnene skulle være kledt i pels, og «jakte på ham som en ulveflokk. Når de fanget ham skulle de overfalle ham og bite ham.» (loc: 3088)

Rask sadomasochistisk historie videre

På 1890-tallet satte Richard von Krafft-Ebing sammen navnene de Sade og Sacher-Masoch til «sadomasochisme», og den medisinske vitenskapen var opptatt av hvor tett forbundet smerte og seksuell opphisselse var for mange. Det var imidlertid ikke bare med fascinasjon han beskrev SM, men kanskje mer som perversjon. De tidlige sexologene fastslo at kvinner har en mer naturlig submissiv rolle, og dermed trenger man ikke å snakke om en perversjon når en kvinne tar imot smerte med mindre det hele utarter helt. En manns ønske å ta imot smerte er derimot alltid patologisk.

Der var også en som Havelock Ellis, som argumenterte at sadomasochisme var helt naturlig. Dels skrev han nettopp om hvordan smerte og seksuell nytelse er like i sin struktur, men han skrev også om at vanlige mann-kvinne-relasjoner har en smak av sadomasochisme i seg.

Ja, dette er noen temaer som på forskjellige måter har gått igjen på 1900-tallet, altså å kalle de sadomasochistiske lystene for perversjoner og sykeliggjøre dem, samt at det er noen som prøver å forsvare det «naturlige» ved sadomasochisme i betydningen at menn dominerer kvinner.

Sadisme og masochisme er ikke diagnoser

Det aller siste som har skjedd er at både sadisme og masochisme er blitt friskforklart. I sin diagnosebibel, ICD-11 eller International classification of diseases and related health problems, har Verdens helseorganisasjon tatt ut de tidligere diagnosene «sadomasochisme», «fetisjisme» og «transvestisk fetisjisme». Dette skjedde sommeren 2018. Den norske organisasjonen Revise 65 har vært sentral i å få WHO til å forstå at BDSMere ikke er ute og kjører som de Sade var i sin tid.

Moderne bdsm

Tilbake til de Sade, og det han sa om at alle driftene var naturlige. Jeg tror han har et poeng. Vi har alle våre greier. Vi har alle våre fantasier, og en fantasi er aldri feil – som fantasi. Men alle fantasier skal ikke leves ut. Noen av hensyn til andre, og noen fantasier fungerer i vårt indre, men ikke i virkeligheten.

Jeg tror at mange har en lyst til dominans og/eller underkastelse i ulik grad, og verken jeg eller noen annen skal kalle et menneske for mer eller mindre normalt etter hvor mørke hennes lyster er. Som terapeut ønsker jeg heller helt generelt å støtte mennesker til å leve ut hva de ønsker av fantasier, så lenge de aldri kompromisser med at den seksuelle utfoldelsen alltid må være sikker, sunn og samtykkende. I både den fortrolige samtalen mellom venner eller partnere, og i terapirommet bør det finnes rom for alle fantasier. Men i virkeligheten kan vi ikke oppføre oss som de Sade gjorde. Ikke alle fantasier skal leves ut, og særlig ikke fantasier der motparten ikke er i stand til å gi sitt samtykke.

Kilde

Peakman, Julie. The Pleasure’s All Mine: A History of Perverse Sex. Reaktion Books. Kindle Edition.

Hjemmesiden til Revise 65: https://revisef65.net/

Wikipedias norske redegjørelse for friskforklaringen av sadomasochisme: https://no.wikipedia.org/wiki/Sadomasochisme#WHOs_klassifikasjon