Jeg har nettopp lest februarnummeret av Monitor on Psychology, som er den amerikanske psykologforeningens tidsskrift. De tar opp en diagnose som heter «Seksuell dysfunksjon» (ICD-10: F52), og de snakker om fem framtredende retninger i «sexterapien» for å behandle dysfunksjonen. Når jeg leser hva de har å si blir jeg både oppløftet og oppgitt, oppgitt fordi det de sier er så innlysende og oppløftet fordi det tross alt blir sagt.

Å slite seksuelt er forbundet med stor skam for mange, og det er definitivt et gode at vi kan snakke om at sex ikke alltid er så enkelt som det ser ut i magasinenes og tv-serienes verden. Men først noe om diagnosen og kanskje noe om hva som kanskje feiler selve diagnosen.

Seksuell dysfunksjon – en diagnose

Det finnes altså en diagnose som heter «Seksuell dysfunksjon» (ICD-10: F52), og finnes det en diagnose kan vi vel tro at det også finnes en behandling. En utfordring med å ha en slik diagnose er at den implisitt sier at vi bør vite hva normal funksjon er. I en tid der vi hele tiden ser så perfekte kropper at selv ikke modellene kan leve opp til de photoshoppede versjonene av seg selv, og der mannen fremstilles som en som alltid har lyst, som alltid har kuk av stål, da er det vanskelig for oss i familien Hvermannsen å vite hva som er normalt. Det går imidlertid å gå rundt dette problemet gjennom å snakke om hva man ikke får til og å kvantifisere opplevde problemer, og dermed kan en diagnose beskrives.

Det jeg tenker er mest problematisk med diagnosen er synet på funksjon som ligger bak. Malen for god funksjon er nemlig hvordan du oppnår orgasme, og hvordan vi oppnår den forklares med Masters og Johnsons modell i fire faser som kommer fra 1960-tallet. Fasene er:

• Eksitasjonsfasen, altså opphisselse.
• Platåfasen, der du er fullt opphisset men ennå ikke har nådd orgasme.
• Orgasme.
• Tilbaketrekningsfase.

Altså: Oppnår du orgasme fungerer du riktig. Men dette er jo bare en liten del av seksualiteten. Kunne vi ikke fått et langt sunnere forhold til sex om vi omfavnet seksualitetens mange fasetter. Sex i våre dager handler vel om mye mer enn at mannen skal tømme seg i kvinnen, kanskje med litt opphisselse fra hennes side for å bli våt nok til å ta ham imot? Selvfølgelig er reproduksjon en viktig grunn til at vi har sex, men det aller meste av seksuell aktivitet i dag skjer ikke lenger med hensikt til å lage barn. Sex er kanskje det mest ultimate uttrykket vi har for oss selv, og det kommer i utallige fasonger. Dette er noe av hva de snakker om i Monitor on Psychology.

Den seksuelle dysfunksjonen i dag

Lori Brotto, som er en av de mest fremtredende på «sex therapy», peker på at det aller meste av behandlingen for dysfunksjon går gjennom tradisjonelt psykoterapeutiske veier. Artikkelen tar dermed opp fem vesentlige strømninger i sexterapien i dag:

Mindfulness

Mindfulness er ikke bare blitt stuerent i medisinsk og psykologisk behandling, men etter hvert finnes det mye forskning om virkningen det har på en rekke lidelser. Artikkelen peker på at det blir brukt i forbindelse med seksuell fungering. Det kan handle om å være mer nærværende i kroppen sin og å bli mer sensitiv for de kroppslige opplevelsene vi faktisk får. Det ser ut til at mindfulness kan hjelpe menn med ereksjonsproblemer, og kvinner kan nyte mer med mindfulness teftet på seksualitet med på lasset. Det går jo også å tro at mindfulness kan hjelpe på eksempelvis vaginisme.

Psykoterapi

Det er ganske latterlig, men en av tingene de nevner i artikkelen er at det hjelper med psykoterapi om man sliter med å fungere seksuelt. Som om det var en overraskelse! Alle vet jo at stress og dårlig selvtillit kan påvirke sexlivet, så selvfølgelig er det mye å vinne på å søke etter en profesjonell å snakke med. Kanskje det trengs mer enn Viagra noen ganger.

Ekspanderende inkludering (expanding inclusivity)

En annen måte forskerne begynner også å innse begrensningene ved Masters og Johnsons gamle modell er at den jo er tuftet på det heteroseksuelle paret. Men par, kjønnsidentiteter og legninger kommer i så mange variasjoner at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Vel, jeg må vel først slutte å riste på hodet for å få sagt noe fornuftig. Artikkelen sier kort og godt at modellen for seksuell funksjon må revideres for å omfavne alle mennesker og seksualiteter.

Parets perspektiv

La oss si at du og partneren krangler hele tiden. Hvordan tror du sexlivet er? Ok, det er et fåtall som tenner på krangler, men de aller fleste vil ha et dårlig sexliv og slite med både prestasjoner og intimitet i et slikt forhold. En grunn til at jeg valgte å bli gestaltterapeut er fordi vi tenker at vi blir til i møte med andre. Jeg tilfredsstiller for så vidt meg selv alene iblant, men det er jo absurd å tenke min seksualitet uten å ta høyde for at den alltid er rettet mot (minst) en annen. Hvis jeg er i et forhold er det jo ikke bare én i paret som sliter med å ha dysfunksjonen. Omtrent som det er kvinnen som bærer fram barnet men det er paret som velger å få det, sånn er det også med utfordringer i sekslivet. Om en har ereksjonsproblemer kunne det jo være verd å spørre om han føler seg trygg sammen med sin partner (som selvfølgelig kan være både mann eller kvinne eller ikke-binær eller føle seg som noe annet).

Endrede innstillinger til sex

Artikkelen tar også opp at vi er blitt mer åpne for sex. Samtidig er åpningen begrenset. Mange opplever at det er så skammelig å snakke om sex at de ikke tør å søke hjelp om de sliter. Dermed kan hjelp på internett være en god løsning, fordi de slipper venterom og å møte et menneske fysisk med skammen de bærer på.

Parterapeutens tanker

Jeg er altså kritisk til det umodne ved feltet, men det er bra at magasinet setter søkelys på emnet. Det er ikke bare viktig for folk flest å få snakke om sex, men altfor mange terapeuter er ikke tilstrekkelig vant til å snakke om seksualitet. Det skorter også ofte på kjennskapen til bredden i seksuelle uttrykk.

Jeg er dessuten skeptisk til å sykeliggjøre mennesker. Det kan finnes mange grunner til at mennesker opplever ubehag og dårlig selvtillit rundt sin egen seksualitet og prestasjonsevne, og noen ganger er disse medisinske og bør behandles av lege. Men hva med media som stiller enorme krav til oss? Vi kan jo tenke oss at det som blir sett på som dysfunksjonelt i dag kanskje tidligere ble sett på som en naturlig variasjon? Og jeg er ganske sikker på at lista for prestasjon ligger høyere i dag enn den gjorde før, noe vi har media og porno-industrien å skylle på.

Det er viktig at vi snakker om seksualitet. Jobb på deres relasjon generelt. Del fantasier. Bygg intimitet gjennom å dele deres sårbarhet og innerste tanker. Vær varsom med partner (det betyr ikke at dere ikke kan ta hverandre hardt, om dere ønsker det). Og, søk hjelp om dere kjører fast. Det kan være at kommunikasjonen går i stå, at sexlivet blir kjedelig eller at dere helt enkelt ikke tenner på hverandre lenger.

Kilde

Monitor on Psychology, February 2019. Du kan lese artikkelen online: http://www.apamonitor-digital.org/apamonitor

NB! I denne bloggposten uttrykker jeg personlige meninger om systematiske problemer med å sykeliggjøre seksuell funksjon. Har du en medisinsk diagnose skal denne behandles av lege. Som gestaltterapeut behandler jeg ikke medisinske lidelser.